toralv

Jeg kom over en interessant artikkel som et tidligere medlem av Smiths venner har skrevet. Der kan man lese korrespondansen mellom styreleder for Smiths venner, Sigurd J. Bratlie og redaktøren av dette nettstedet. Redaktøren har vist tatt opp et tema Bratlie ikke virker helt komfortabel med. Jeg oppfatter Bratlies skriverier her som svært aggressiv og usaklig. Han klarer ikke å unngå å bli personlig. Redaktøren Alf Gjøsund få høre en del svært negative karakteristikker av seg selv, men likevel beholder han ihvertfall roen og sakligheten. På tysk er det ordtak som heter “En truffet hund, bjeffer!”. Slik vil jeg beskrive Bratlies opptreden. Ren bjeff. Uten å ha en sak å bjeffe for.

Dette føyer seg for meg inn i en lang rekke negative opplevelser jeg har hatt med Smiths venner. Jeg vokste opp med en oppfatning om at “de eldste” nærmest er gud-aktige skikkelser som ikke kan feile. Alt dem gjør og sier, er på en eller annen måte guds verk. Og jeg regner med at mine tidligere venner fortsatt har den oppfatningen. Men dette og mange andre eksempler viser meg at det her kun dreier seg om helt vanlige ledere for et stort trossamfunn som ikke har lært å kommunisere. På norsk heter det vel folkeskikk. En vis grad av respekt og saklighet kan man forvente seg av en styreleder for en verdens omspennende virksomhet, med over 30 tusen medlemmer. Og ikke minst kan man forvente en større åpenhet om organisasjonen Den kristelige Menighet.

Om styresammensetning, styrevedtak, økonomiske disposisjoner og vedtekter. Dette er som regel offentlig tilgjengelig informasjon hos norske organisasjoner. Og mistanke om korrupsjon er ikke godt å ha hengende over seg, så Smiths venner er uten tvil tjent med å offentliggjøre den informasjonen. Dessuten er Smiths venner svært opptatt av å få inn mest mulig penger gjennom gaver fra medlemmer, og her er det en stor fordel med tillit mellom styre og medlemmene.

Jeg er overbevist om at Sigurd J. Bratlie og andre ledere er sikker på at dem gjør godt. Men så snart dem lukker seg for andres konstruktive innspill, ligger mistanken nær at Smiths venner faktisk er en farlig sekt. Jeg er forresten også overbevist om at fundamentalistiske muslimer eller jøder er sikker på at dem gjør godt.

I 2004 skrev Alf Gjøsund en artikkel i Tønsberg Blad som er verdt å merke seg. Her tar han opp ledernes måte å behandle kritikk på. Artikkelen er et svar på Kåre J. Smiths innlegg i samme avis. Her sier han om kritikkerne:

“Sjekk hvem disse personer er, og ta turen innom strafferegister, domsregister og andre ikke så hederlige steder.”

Dette er bare enda et eksempel på hvor saklig Smiths venners styre klarer å være. Jeg vurderer denne setningen som rent oppspinn for å avlede fra sakens kjerne.

Jeg undres også over hvorfor Smiths venners eget forlag, Skjulte Skatter, er heleid av Sigurd J. Bratlie. Alle andre selskaper under Brunstad paraplyen er eid av DKM Brunstad (religiøs organisasjon), mens dette forlaget er rent formelt ikke tilknyttet Smiths venner. Er det fordi det faktisk er en uuttalt konflikt mellom Bratlie og Smith om overtagelsen av arven fra fedrene? Etter odelsloven skal det være Bratlie som overtar lederskapet, siden han står grunnleggeren Johan O. Smiths nærmest i slektskap. Og slekt betyr mye i Smiths venner. Det kommer ut en egen bok snart som omhandler slektsforhold til de sentrale medlemmene i menigheten. Det blir spennende lesing!

Men som med det meste så er jeg optimist, og tror at vårt sekulære samfunn fortsetter å påvirke Smiths venner på en positiv måte. Etterhvert kan kanskje også samfunnet lære av Smiths venner. Ikke alt i denne menigheten er kritikkverdig.