toralv

Det er lett å gå glipp av historiens klokskap. Særlig vi som ikke har vokst opp med en gammel historieforteller på landsbygda, står i fare for ikke å få vite om forfedrenes liv og tanker. Og selv en gammel forteller kan ikke vite alt, og kan kun gi oss innblikk i en liten del av historiens lange løp. Og vi kan jo lure på hvordan vi har havnet der vi er i dag. Og ikke minst hvorfor vi oppfører oss som vi gjør. Heldigvis har vi en ufattelig rik kilde til kunnskap om menneskene som levde før oss, nemlig eldre litteratur.

La oss ta det vi i dag kaller sivilisasjon som eksempel. Hvordan var det før vi fikk en noenlunde fungerende rettstat? Var man utsatt for en urett eller et overgrep, måtte man ta saken i egne hender. Ble din sønn drept av en storbonde, var din eneste mulighet for et oppgjør med gjerningsmannen, å samle sammen venner og familie til å støtte deg. Sagaen om Ravnkjell Frøysgode og annen norrøn litteratur, gir oss et innblikk i hvordan konflikter ble håndtert på den tiden. Det er en historie om en høvding på Island som for å ære Guden Frøy lovet, at den som red på hans hest Frøysfakse uten hans tillatelse, skulle han drepe. Når han så for å være tro mott sitt løfte dreper en gjetergutt som red hesten, oppstår det en konflikt med guttens far. Og faren er nødt til å ta saken i egne hender. Det er ingen dømmende makt som kan bistå faren. Slike tilfeller i norrøn tid endte ikke sjelden med såkalt blodhevn. Den dreptes slekt hevner seg på drapsmannens slekt, ved å myrde. Leser vi norrøn litteratur, får vi en følelse av hva som var viktig for folk på den tiden. Og vi kan se bakgrunnen for, og ikke minst viktigheten av, at vi har en stat som tar seg av slike alvorlige konflikter.

Gudstro har vært en sentral del av hele vår historie. Høvdingen Ravnkjell var en ansett mann i sin tid, ikke minst på grunn av hans troskap og ærefrykt for Gudene. Betydningen av Gud var like viktig ellers i Europa, der den katolske kirke hadde nesten uinnskrenket makt. Men på 1300-tallet dannet det seg et borgerskap som hadde blitt velstående på handels- og bankvirksomhet. Dette bidro til en omveltning i folks tanker og liv. Nå ble mennesket og dens nærmest uendelige skaperkraft rykket i sentrum. Det ble gjort viktige naturvitenskapelige oppdagelser, som tilintetgjorde verdensbilde kirken hadde skapt før det. Vi kaller denne tiden for renessansen. Og vi har sikkert alle hørt om Newton, og hans beskrivelser av tyngdekraften. Men også har vi Galileo Galilei, som fant ut at jorda ikke er en flate og at ikke sola kretser rundt jorda, slik kirken hevdet før det. Jorda sto ikke i sentrum av universet, men er kun en planet blant mange som kretser rundt sola. Renessansen var også starten til det vi kaller for humanismen. Mennesket ble flyttet i sentrum, en plass Gud hadde før i middelalderen.

Vi finner mange av humanismens ideer i William Shakespears verker. På den ene siden er mennesket en beundringsverdig skikkelse, som nærmest har grenseløse evner og nesten er gudaktig i sin tankekraft. På den andre siden er vi bare kjøtt og blod. Vi er enkle naturlige skapninger, bare støv, som Shakespeare uttrykker det. Ved å fjerne seg fra Gud som sentral skikkelse, og innrømme mennesket retten til å tenke selv, førte renessansen også til en revolusjon i den religiøse verden. Martin Luther ble opprørt over kirkens arroganse og ordningen med å kunne betale avlat for å få tilgitt sine synder. Han ble en sterk kritikker av den katolske kirken, og innledet en omfattende reformasjon av kristendommen. Ifølge Luther er det ikke bare prestene som kan ha et forhold til Gud, hvert menneske kunne få et personlig forhold til sin Gud. Reformasjonen hadde nok ikke vært mulig om ikke Johann Gutenberg hadde oppfunnet boktrykkerkunsten noen tiår tidligere. Det gjorde det mulig å spre et budskap til et stort antall mennesker. Og også Luthers oversettelse av Bibelen fra latin til tysk, bidro til å gjøre budskapet mer tilgjenglig for allmennheten. Her ser vi hvilke grunnleggende samfunnsforandringer litteratur kan føre til. Selv om Luther også satt lenge i fengsel, var det nå mulig å være en motstander av den katolske kirken, uten umiddelbart å måtte regne med å bli drept. Men det skulle endre seg.

Som reaksjon på renessansens tro på menneskets fornuft, og særlig som en reaksjon mot Luthers reform av den kristne ideologi, innledet den katolske kirken på slutten av 1500-tallet en motreformasjon. Den katolske kirken prøvde ikke bare å trekke til seg folk med en imponerende og dramatisk arkitektur. Det ble også utkjempet religionskriger mellom land og regioner med forskjellig konfesjon. Nå kunne man risikere å bli drept, om man ikke tenkte slik kirken foreskrev. Det vi i dag kaller for barokken var en urolig tid med store omveltninger i Europa og en sterk tilknytning til religiøsitet. Litteratur fra den tiden forteller oss noe om datidens fokusering på livets forgjenglighet. Mennesker under barokken orienterte seg ved klare kontraster, som død og liv, frelse og fortapelse, lys og mørke osv. Vi kan lett få følelsen av at barokklitteratur mangler nyansene mellom to ytterpunkter. Og vi kan se det håpløse i en krig basert på religiøs overbevisning, noe som kan gi oss et viktig bakteppe for dagens konflikt mellom Israel og palestinere. Noe av forløsningen for menneske etter barokken ble å få mulighet til å tilegne seg kunnskap, og dermed også diplomatiske evner for til en viss grad å unngå de verste konfliktene. Kunnskap og opplysning hadde kanskje også bidradd til en varig løsning for Midtøsten-konflikten.

Opplysningstiden på 1700-tallet var preget av en urokkelig tro på menneskets fornuft. Enhver skulle nå gjøre seg opp sin egen mening basert på egne tanker og opplysning. Francois Voltaire ble en sentral skikkelse og han har satt spor med sine uttalelser om ytringsfriheten. Han sa noe sånt som, at selv om jeg er grunnleggende uenig i det du sier, vil jeg kjempe til døden for din rett å si akkurat det der. Dermed la han også en viktig hjørnestein for moderne demokrati. Nå ble interessen for antikke tenkere igjen levende, slik den gjorde under renessansen. Og søken etter kunnskap ble systematisert ved innføring av offentlige skoler rundt om i Europa og utgivelse av oppslagsverk. Ved et dykk i litteratur fra opplysningstiden, vil vi utvilsomt komme bort i Baruch Spinozas filosofiske mesterverk Ethica. Her prøver han å komme frem til en helhetlig livsfilosofi med fornuften som en ledsager. Hans forbilder var de store matematikerne med logiske beregninger kom til dypere svar. Hos Spinoza kunne da en læresetning se ut som f.eks. Tristhet + Selvransakelse = Lykke. I dag er hans tanker og forestillinger ytterligere problematisert, men likevel kan vi få et rikt innblikk i livet og i tanker omkring det å leve.

Det kan tenkes at for mange ble opplysningstiden for rasjonell i sine forklaringsmodeller. Vitenskapen ville kontrollere naturen og på den måten dra nytte av den. Derfor oppsto det i slutten av 1700-tallet en strømning i europeisk tanke- og kulturliv, som mente mennesket var i ferd med å ødelegge naturen. Tiden kaller vi i dag for romantikken, fordi den romantiserer en usynlig verden bak den usynlige. En platonsk ideverden der alt er sin perfekte tilstand. Tingenes virkelige tilstand i vår verden er bare ”en dårlig kopi” av det fullkomne som finnes der i den usynlige verden. Det enkle liv, uberørt av moderne kultur og teknologi, var det som ble idyllisert. Bondestanden ble av mange betraktet som den mest naturlige menneskelige kultur, som trakk linjene direkte tilbake til den norrøne og norske storhetstid. Også kvinner og barn ble forherliget og mange diktere regner dem som nærmere det fullkomne motstykke i den usynlige verden. I Norge er det i all hovedsak lyrikken til Johan Sebastian Welhaven og ikke minst Henrik Wergeland som står igjen som tidsvitner fra romantikken. Wergeland mente i motsetning til Welhaven at bøndene trengte opplysning fremfor idyllisering. Og søsteren til Wergeland, Camilla Collet prøvde å motvirke den ofte blinde opphøyelsen av kvinnen, som var vanlig i litteratur fra romantikken. Her er vi allerede et godt stykke unna svart-hvit tenkningen som kjennetegner middelalderen og ikke minst barokken.

Eldre litteratur gir oss ikke bare innblikk i handlinger og hendelser i historien. Den går mye dypere ved å gi oss en følelse av hvordan folk tenkte på den tiden, og hvordan de opplevde verden rundt seg. Og til dels får vi vite hva de følte. Norrøn litteratur er heller tilbakeholden med følelser. Her var ”kalde verdier” som ære og troskap betydningsfulle. Mens personlige refleksjoner og tvil kanskje ville ha blitt oppfattet som noe svakt. Også er jeg usikker på om det i det hele tatt eksisterte et ord som følelse i norrøn tid, slik vi kjenner ordet i dag. Renessansen er et ypperlig eksempel på menneskets nysgjerrighet og forskertrang. Mennesket får mer mulighet til å utfolde sine iboende ferdigheter, fordi vi fjernet oss fra begrensningene religion la på oss. Shakespeare blir i dag beskrevet som en av de største, om ikke den største, forfatteren i hele historien, og han er utvilsomt et produkt av renessansen. Barokken kan vi fra dagens ståsted godt se som et tilbakeskritt i forhold til renessansens ideer. Religionen ble igjen noe essensielt, noe som førte til mye uroligheter og krig. Salmer og lovsanger var ”mainstream”-litteratur på den tiden. Først i opplysningstiden og romantikken fikk vi et nesten uutømmelig hav av skjønnlitteratur og sakprosa. Menneskene så fordelene ved sekularisering, og kirken mistet nå for alvor sin maktposisjon i Europa. Litteratur fra alle disse tider, kan gi oss en dypere forståelse av hvordan mennesket er og hva som har gjort at vi lever slik vi gjør i dag. Den er derfor en utrolig stor skatt, som nesten ikke kan overvurderes.