toralv

Ettersom jeg ikke er født og oppvokst i Norge, spør jeg meg om jeg kan kalles en nordmann. Jeg har riktignok norske foreldre, men disse bor i utlandet og har gjort det lenge før min fødsel. I utlandet var jeg utlending, ettersom jeg er født med norsk statsborgerskap. Men i Norge er jeg innvandrer, siden jeg flyttet til Norge i voksen alder. Kan jeg da kalles en nordmann? Hege Myklebust, leder i Norges mållag, skrev i 2006 et innlegg i Dagbladet med overskriften ”Norske nordmenn og Språkrådet”. Her belyser hun hvordan språkrådet forholder seg til bruken av ordet nordmann. Allerede i 1860 skrev Aasmund Olavsson Vinje i diktet ”Nasjonalitet” om hva det betyr å være nordmann. Med disse to tekstene i bakhodet prøver jeg å forstå om jeg kan kalle meg nordmann. Og hvem andre som kan det.

Hege Myklebust fremhever at språkrådet ikke følger med i tiden, og samtidig er i utakt med ordbøkene. Hun siterer Svein Nestor i språkrådet, som i et brev til Ny Tid påstår at en pakistaner som bosetter seg i Norge ikke er nordmann, selv om han får norsk statsborgerskap. Myklebust viser derimot til nynorskordboken, som betegner en nordmann som en person fra Norge. Etter denne definisjonen bør også en pakistaner bosatt i Norge kunne kalle seg nordmann. Sylfest Lomheim i språkrådet forsvarer sin kollega, og fremholder at rådets oppgave er å forklare ”hva som er ordenes gjengse verdi, uten å skille på hva som er politisk korrekt”. Myklebust skriver at språkrådet ikke bare skal observere og analysere faktisk språkbruk, men også gi råd og følge opp språkpolitiske mål. Her nevner hun arbeidet rådet tidligere har gjort ved å ta for seg ord som har virket diskriminerende på enkelte grupper. I denne forbindelsen minner Myklebust om hva språkrådet skriver om ordet neger. Her forklarer rådet hvordan ordet tidligere har blitt brukt, men at det har gått frem av pressen at ”mange nordmenn med afrikansk bakgrunn” ikke liker å bli kaldt neger. Videre betegner rådet det for dårlig folkeskikk å kalle folk med et ord de ikke liker. Her viser Myklebust til hvordan språkrådet i denne sammenhengen har brukt ordet nordmann, og mener rådet kunne ha spart seg mye bry ved å se etter hva de allerede mener. Rådet har også et konkret forslag om bruken av ordet neger, nemlig å vise varsomhet. Hun mener her at ordet nordmann er like sensitiv som ordet neger, og viser til debatten som har pågått over lengre tid. Dermed bør også rådet her kunne komme med råd om bruken av ordet nordmann. Akkurat som det åpenbart for mange er av vesentlig betydning om man sier krøpling eller funksjonshemmet, formann eller leder, er det viktig for mange å kunne kalle seg nordmann. Det er jo det beste som finns, det å være nordmann. I hvert fall når vi opplever det slik Aasmund Olavsson Vinje beskriver det i sitt dikt ”Nasjonalitet”.

Vinje skriver i sitt dikt at det beste er å være en ”Norges mann”. Norge er hjemmet vi elsker aller mest. Men vi må huske at hele verden er vårt fedreland, skriver han videre. De største tankene vil vi alltid få av verdens store forstand, men at disse tankene må betraktes nyansert. ”Lik stråler av sola, som alltid for hver bølge får en annen farge”, skriver han metaforisk om tanker fra verdens store kunnskap. Vinje skrev dette diktet for 150 år siden ved utgangen av romantikken, med en stil vi i dag kaller poetisk realisme. Det gjør lyrikken mer aktuell og brukbar i dag, enn overdreven Norgessvermeri slik mange av hans samtidige i nasjonalromantikken sto for. Ja det er flott å være nordmann, men vi er alle verdensborgere og lever av verdens forstand, som vi lever av solas stråler. Uten påvirkning utenfra vil det bli mørkt i Norge kan man si. Ved å skrive ”Norges mann”, inkluderer Vinje her alle personer fra Norge, og er således på linje med dagens nynorskordbok som betegner en nordmann som en person fra Norge.

Jeg er altså nordmann ifølge nynorskordboken og Vinjes definisjon på hva en nordmann er. Men språkrådet gjør meg forvirret. De hevder i sitt utspill at man selv med norsk statsborgerskap ikke nødvendigvis er nordmann. ”Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe” som språkrådet utrykker det. Hører jeg nå med til denne gruppen som kan kalle seg nordmenn eller tilhører jeg en annen gruppe? Norske statsborgere som har vokst opp i utlandet, er kanskje min gruppe da.

Man kan ha en mistanke om at språkrådet i denne sammenhengen mente at kun etnisk norske kan kalle seg nordmenn, og at de forsøkte å beskytte ordet mot en bredere definisjon. Er det sant så regnes også jeg som nordmann, og kan stolt smykke meg med denne tittelen. Men samer for eksempel kunne da ikke ha kaldt seg selv nordmenn, fordi de tilhører en annen etnisk gruppe. Selv om de som gruppe befolket Norge lenge før andre folkeslag gjorde det. Så man kan undres over om språkrådets underliggende motiver bak disse utspillene, var preget av nasjonalisme. Av en nordmann forventes det å være lys i huden og å ha holdt til på disse breddegrader i generasjoner, skal man tro på språkrådets kommentarer i denne saken. At en slik definisjon er svært snever og ikke holdbar, er for mange av oss åpenbart.

Vi kan sette pris på at ordet nordmann for de fleste av oss har en positiv verdi. Mange vil gjerne kalle seg selv for nordmann. Og burde ikke alle nordmenn verdsette det høyt, at betegnelsen er så ettertraktet? Og vil noen kalle seg selv nordmann for å vise sin gruppetilhørighet, er ikke det en støtte til resten av gruppen nordmenn? Selvsagt bør nordmenn verdsette interessen, ettersom det kan forstås som en støtte til nordmannens kultur og verdigrunnlag. Her er det ingen grunn til å innsnevre begrepsbruken, men heller utvide den. I Vinjes ånd om at hele verden er vårt fedreland, bør vi la alle som føler betegnelsen nordmann som treffende for seg selv, få bruke begrepet med god samvittighet. Kanskje til og med en skisport-interessert italiener som holder med det norske landslaget, bør få anledning til å kalle seg en nordmann. Akkurat som den amerikanske presidenten John F. Kennedy, til støtte for de av den kalde krigen pregede innbyggere av Berlin sa: ”Jeg er en berliner”. Berlinere satt utvilsomt pris på presidentens vennlige gest.

Selv om jeg ikke er vokst opp her, opplever jeg meg selv som nordmann. Jeg passer nok ikke inn i den typiske gruppen nordmenn, de som fra barnsben av har holdt til i dette landet. Men likevel er jeg del av den store gruppen nordmenn, som over hele verden teller mange millioner tilhengere. Å være nordmann er det beste som er, slik Vinje skriver. Akkurat som det er det beste for tyskeren å være tysk, vil jeg si. Det å være fornøyd med sin geografiske og sosiale tilhørighet har stor verdi. Og det burde kunne utrykkes av alle som føler denne tilhørigheten. Altså vær nordmann, den som vil. Og kall de nordmenn, som setter pris på det.